Tja...hehe, hva skal man kalle denne?!

PÅL

Jeg er 6 år, og skal på besøk til deg, bestekameraten min. Du heter Pål og er 17 år, og du har kreft i skjellettet. Du er min bestekamerat fordi du er så snill, du leker med meg, ser på Barne-tv sammen med meg og lager eggedosis til meg.

Du har amputert det ene beinet, fra kneet og ned. Derfor må du gå på krykker, du er verdens flinkeste til å gå på krykker. Du kan trikse som bare det, du løfter deg opp, trekker bena opp til kroppen og går bortover på bare krykkene. Det skal jeg også lære meg en gang!

Huset du bor i er rett ved siden av mitt. Jeg må gå forbi huskestativet, gjennom hekken som skiller hagene våre og som har gule blomster på sommeren, over den fine, grønne plenen deres og hoppe over et blomsterbedd før jeg kommer til den hvitmalte murtrappa med jerngelender. Du bor i et grått hus, med blåe vinduskarmer og ytterdør. Jeg pleier alltid å løpe, da går det mye fortere. Hver gang jeg kommer til deg, så går jeg bare rett inn.

Du har seng i stua, for du er som regel veldig sliten. Jeg pleier å få ligge oppi sengen i stua, ved siden av deg, når vi ser på Barne-tv. Og noen ganger, når du ikke er så sliten, pleier du å lage eggedosis til oss. Det er det beste jeg vet om.

Du har en mamma, en pappa og en lillesøster, de heter Gunn, Helge og Lene.

Lene er 15 år, og er kjempekul. Hun spiller håndball og har permanent.

Noen ganger sier du til meg at kanskje jeg må gå hjem snart, for nå er Barne-tv ferdig og du må slappe litt av, men at jeg gjerne kan komme igjen imorgen.

Idag når jeg kommer til deg så ligger du ikke i stua. Men jeg hører trommespill i kjelleren. Det er nok deg, for du har et eget rom nede med bare instrumenter. Du har trommer, gitarer og andre spennende ting, spesielt en myntautomat. En sånn som man bare spiller med kronestykker på, der man kan se alle pengene gjennom glasset, og det er om å gjøre å dytte kronestykket akkurat ditt man skal. Men man kan ikke vinne på denne automaten, for den kan nemlig åpnes, så man kan bruke pengene om og om igjen. Jeg vet at det ikke er lov til å ta med seg noen hjem.

Her nede i kjelleren lukter det strenger, skinn og metall. Du pleier å spille for meg, det liker jeg godt, og jeg kan høre på i timesvis. Hvertfall så lenge du orker.

Du pleier som regel å spille Marius Müller, det er idolet ditt. Du har til og med fått møte Marius Müller, det snakker du ofte om.

Hvis jeg spør pent, så får jeg også lov til å spille. Du lærer meg masse forskjellig, men det er ikke bestandig så lett å huske alt. Det beste er når vi spilller trommer, jeg sitter på fanget ditt også holder vi stikkene sammen. Da ler vi begge to fordi vi er så flinke. Du har lært meg å spille gitar også, med plekter. Jeg får det til gitaren er bare litt for stor for meg. Når gitaren blir passelig til meg, så håper jeg at vi skal starte band sammen. Du skal spille og jeg skal synge. Vi skal bli like flinke som Marius Müller.

Og idag spiller du for meg, kjempelenge, så lenge at jeg helt glemmer Barne-tv. Jeg tror du drømmer deg bort, og tenker på når vi skal starte band.

Kanskje du prøver å finne på et navn til bandet.

Jeg skulle ønske at du og jeg kunne være bestevenner for resten av livet. Men jeg merker noen ganger at du ikke er som du pleier. Da pleier jeg å gi deg en kos og smile til deg, kanskje synge en liten sang, sånn at du ikke skal være lei deg mer.

For det går jo alltid bra til slutt.

Mamma har tatt et bilde av oss. Du har parykken på, en med lang hockey-nakke og pigg på toppen. Du er ganske tøff med den på, men jeg liker deg best uten.

Helt skallet.