Han er en mann...

Han våkner bestandig grytidlig, så tidlig at ingen andre han kjenner har stått opp. Ikke engang naboen, som må tidlig på jobb. Det pleier å være så tidlig at han kan sitte alene i ett par timer, med røyken i den ene handa og kaffekoppen i den andre, og bare lytte. Hvis det er noen lunde varmt kan han sette opp verandadøra og lytte på havet, kanskje det holder på å bli fjære. Eller han kan lytte på verden, med alle sine små lyder, som man egentlig ikke hører til vanlig. Fugler, vind, sjø og forandringer. Det skjer forandringer hele tiden, og hører man godt nok etter burde man klare å høre det, i noen få øyeblikk.

Det er disse timene på dagen som er de aller beste. Det er da han klarer å tenke. Men det er ikke alltid det gjør han glad. Han tenker kanskje for mye disse timene når han bare har seg selv, røyken, kaffekoppen og verden. Han er nemlig vant til å være alene. Tror han. Men han er egentlig aldri alene, for på det andre soverommet i huset ligger moren hans. Hun begynner å bli gammel. Han merker det mest på at hun sover mer. Hun legger seg tidligere og står opp seinere. Hun er avhengig av han, og det begynner så smått å gå opp for han. Han har aldri tatt seg av noen før. Han er den som alltid har blitt passet på av andre.

***

-”Da fikk du dette ”stikket”,Lord! Er det neste mitt da eller? Hehe....Mitt, mitt, mitt!”

***

Denne morgenen tenker han ikke på det. Dette er nemlig siste dagen på en stund han kan sitte slik, så lenge han vil. Imorgen forandrer hverdagen seg, forhåpentligvis for hele vinteren. Han har fått seg jobb. Det er mange år siden sist nå, og han er fullstendig klar over hvorfor. Men nå er det en ny sjanse, og mest sannsynlig en av de siste. Dette kan han ikke klusse til. Han vet han ikke kan tenke for mye på det, for da er det lett å gå i fella, igjen. Han må bare tenke fremover, ta en dag av gangen.

Han håper bare at moren hans klarer seg alene hjemme hele dagen. Han får handle inn det som trengs på butikken, så ikke hun begir seg ut på det alene. Han husker hvordan det gikk forrige gang, da kom hun hjem med akkurat det samme som hun hadde kjøpt gangen før der, og som som de ikke hadde rukket å spise opp. Det hun liker å handle på butikken er nakkekoteletter, rømmekolle, popssjokolade og melk. Men de trenger ikke 10 liter melk og 4 kg nakkekoteletter i kjøleskapet. Han prøver å si det til henne på en ordentlig måte, men det er vanskelig, og så tar hun det alltid feil. Så blir hun snurt. Det er ikke så lett og ha gamle, senile mennesker i hus.

Nå har hun til og med begynt å snakke om at hun skal selge bilen hun har klart å bulke, og kjøpe seg moped. Det er jo helt utrolig at hun tror det er et alternativ. Ei gammel dame på snart 80 år som skal suse rundt på en moped i bygda. Det er tross alt bare 2-3 måneder med varmt nok vær her også. Han har innsett at hun nok trenger mer tilsyn enn han først hadde tenkt. Men det går fint sånn de har det nå, hvertfall en stund til. Bare hun klarer å holde seg hjemme de timene han skal være på jobb fremover. Han merker at han er en smule bekymret, men også at han er ganske sikker på at det vil gå bra. Hun er ikke helt borte enda.

***

-”Ja, det kan det godt være. Hvordan er kaffen jeg har laget til oss?”

-”Joda, den var grei den, for en gangs skyld. Svart med en mini-dært fløte i. Kaffen er da ikke så viktig! Vil heller vite når du tror nestemann kommer. Det kan ikke være så altfor lenge til. Det begynner jo å bli 5-6 minutter siden sist.”

-”Du vet, Red, noen ganger tar det lang tid. Husker du ikke for 3 uker siden da? Når det gikk hele 36 timer mellom. Det var fryktelig lenge. Får bare ikke håper det tar like lang tid nå!”

***

Han syns han hører moren romstere innpå rommet sitt. Han kan ikke helt skjønne at tiden denne morgenen har gått så fort. Det er fort gjort å glemme verden i en stund som denne. Med morgensol, fuglekvitter og ro. Det er ikke lenge så lenge igjen til sola bare vil vise seg noen få timer om dagen. Han vil allikevel ikke få tid til disse stundene da, så det kan det være det samme. Han lurer på om han skal sette på en runde til i trakteren, før moren står helt opp. Hun har nemlig kjøpt seg ny kaffetrakter, men har ingen anelse som hvordan den skal brukes. Hun vil heller ikke lære seg det, det blir for mye mas mener hun. Derfor er det hans oppgave å få brukt den så mye som mulig. Hvis hun først finner på å sette på kaffe, så setter hun enten vann til koking i kjele og glemmer det av, eller så glemmer hun rett og slett å sette på plata. Han orker ikke nevne det flere ganger heller, det får bare gå sin gang. Så lenge han klarer å holde kanna full, så er det ingenting å bekymre seg over, for noen av dem.

***

-”Nei, nå syns jeg det drøyer.....! Er ikke no’ mulighet for at du kan få speeda opp detta litt vel? Er så kjedelig å sitte og vente.”

-”Noe tålmodighet må du ha! Nå er jo kaffen akkurat ferdig, og kortstokken snart ferdig stokka. Hvis du vil ha litt snacks kan du jo f.eks. hente det. Så skal jeg ha stokket ferdig til du har kommet tilbake!”

***

Han streifer over tanken på hva de skal ha til middag idag. Igår var det stekt fisk, potet og løk. Han har enda noen rester igjen, men det får han ta til kvelds. Han vet jo at moren helst vil ha nakkekoteletter, men det hadde de dagen før der igjen. Kanskje han rett og slett skal ta opp noen kyllinglår, så kan de ligge og tine på benken mens dagen går sin gang. Han vet at hun liker lår og chips, litt ekstra godt krydret. Det får nok bli det idag. Han liker det å sitte og ta avgjørelser i det stille, uten at noen bryr seg og har meninger om alt. Da går alt så greit, det er bare å gjøre det som passer best for han, og det er tross alt han som skal lage det.

***

Tiden går før Red kommer tilbake, og Lord lurer fælt på hvor han har blitt av. I tillegg har han en følelse av at den neste snart er på vei. Det er noe som sier han det, akkurat som han kan høre det. Nesten som et hjerte som slår.

-”Sorry at det tok tid. Men jeg kunne ikke vite hvor du hadde lagt den forbanna Twistposen.. Men jeg fant den tilslutt.Vi må verne om våre favorittbiter vettu! Hehe! Er du ferdig med å stokke nå eller?”

-”Alt er klappet og klart for et godt kortspill her vet du! Men jeg ventet med å dele ut til du kom, slik at du ikke kan anklage meg for juks idag også... Og Red, kan du være så vennlig å ikke bruke sånne ord i mitt nærvær?

-”Hmrrf....”

***

Det er et par dager siden søsteren hans har vært over på besøk nå. Han lurer på hva de har drevet med de siste dagene. Kanskje han skal tusle over til dem en tur når de har kommet hjem fra jobb, rukket å spise og fått tatt dagens lur på sofaen. De pleier å være ferdige med det rundt syv, halv åtte. Halv åtte begynner jo Hotell Cæsar, og det må de få med seg, da er det kanskje greit at han venter til åtte. Han kan ta med seg en kortstokk. De pleier alltid å ha det så gøy med slike spill. Både han, søsteren og mannen hennes liker den salgs, og de er like ivrige etter å vinne alle tre. Det er som regel søsteren som vinner, men han bryr seg ikke noe om det. Det er ikke det som betyr noe, men heller god hjernetrim og samtidig artig samvær med folk man er glad i. Han synes det er godt å legge noen planer for dagen. Da blir den plutselig ikke så lang likevel. Hvis det går i orden da, og de skal være hjemme i huset ved siden av.

***

-”Jaja, skal du drive å henge med leppa for det enda. Jeg har da sagt unnskyld for det med stokkinga den gangen.... Herregud! Det får da være måte på! Nå syns jeg du skal dele ut så vi kommer igang med dette her. Vet jo aldri når vi blir avbrutt igjen, mener jeg.”

-”Jeg deler ut så fort jeg bare kan jeg! Og dessuten, så føler jeg på med at vi kommer til å bli avbrutt ganske snart. Jeg kjenner det på hele kroppen. Det er nesten som den dirrer, vil du kjenne?”

-”Hva skjer med deg a? Dropp det.. Det er faen meg på tide at det kommer noen nå!”

***

Moren hans kommer tuslende inn i stua. Ser lik ut som hun alltid gjør om morgenen, bustete grått hår, røde sovestriper i ansiktet og med pysjen på. Det tar litt tid før hun kommer igang, hvis man kan kalle det det. Det eneste hun gjør er å ta litt vann i håret, ta på annen bukse og t-skjorte og drikke kaffe, og kanskje hun tar en rømmekolle til frokost, med minst 5 spiseskjeer sukker på.

Nå er tiden han hadde denne siste morgenen over. Han er ikke lenger alene i stua med tankene sine. Men det gjør ingenting. Moren er så stille og rolig av seg. Han henter en kaffekopp til henne, for den hun hadde i går og dagen før der og dagen før der, satte han i oppvaskmaskinen i går kveld, når hun hadde lagt seg. Den var helt brun, både på innsiden og utsiden. Men hun bryr seg ikke om det, man skal helst ikke sløse med kopper. De kan bli slitt sier hun. Det er en typisk tanke fra et gammelt menneske. Han spør om hun har sovet godt, og det eneste han får til svar er; -”Mmm”. Han orker ikke spørre om noe mer, hun får si ifra når hjernen er koblet til. Han får gå og ta seg en dusj så lenge. Der får han vært i fred litt lenger også.

***

-”Hysj! Hører du?”

-”Hva da, Lord? Er det noen på gang?”

-”Jeg hører noen som kommer, tror jeg. Eller i alle fall noen som er på vei. Jeg hører det bedre nå enn jeg gjorde istad. Jeg tror det er en mann, ikke så gammel heller. Men jeg er litt usikker på hvorfor han kommer til oss nå. Derfor kan det nok enda ta litt tid, hans skjebne må bestemmes! Vi får smøre oss med mer tålmodighet, Red.. Men er vi heldige, så sniker noen i køen, og kommer før han..”

***

Han står i dusjen og prøver å kose seg, men det eneste han tenker på er at det må gjøres noe her. Snarest! Det hadde vært himmelen for moren hans hvis han fikk satt inn en ordentlig dusj her. Nå har de bare et badekar de må stå i, med forheng foran. Det er ikke trygt for gamla det her. Uholdbart! Varmtvannstanken må også byttes ut. Det er en sånn gammel en som henger på veggen over karet. Man må vente litt på at blandingsbatteriet klarer å samle det varme vannet, og så må man selv regulere med en til varmtvann og en til kaldtvann. Håpløst! Han vil jo ikke risikere å miste henne for tidlig, i en badekarulykke.

Han skal spare litt penger hver måned nå som han skal jobbe. Da burde de ha råd til å pusse opp litt på badet når våren nærmer seg igjen. Dette kunne nesten ikke skjedd på et bedre tidspunkt. Alt han skal få gjort, han gleder seg. Han føler på seg at den slitsomme tiden med for mye alkohol og ingenting annet er forbi. Han vil hvertfall prøve alt han kan for ikke å falle tilbake. Han trengs her nå, hjemme. Han vet han har fått mange sjangser, men nå merker han det selv, på kroppen. Den tåler ikke flere runder, flere uker med kun alkohol i mage og blodomløp. Han har begynt å stamme litt, og han merker at han skjelver, ukontrollert stamming og skjelving. Det må bli en slutt nå!

Moren trenger han mest av alt, og datteren hans har flyttet oppover igjen, med den lille gutten sin på bare noen måneder. Han var visst ikke så snill han mannen hennes, så hun måtte flytte fra han. Så nå har han fått en ny mulighet til å bli kjent med henne, og lille barnebarnet. Kanskje han endelig kan lære henne å kjenne, ikke bare vite hvem hun er. Han har nok ikke tatt for mye ansvar, men det skal han rette på nå.

***

-”Hvorfor er du så usikker? Du pleier jo alltid å vite nøyaktig når noen kommer. Jeg syns dette høres litt rart ut. Er du sikker på at det kommer noen i det hele tatt? Jeg liker ikke å bli holdt for narr, og det vet du godt! Håper ikke du finner på dette bare for å holde meg på besøk. Da blir jeg rasende......”

-”Slapp av, Red! Jeg vet at du har en tendens til å fly i flint av ingen grunn, men denne gangen er jeg usikker selv. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har denne følelsen, men at ingen kommer likevel.”

***

Nå orker han ikke stå mer i dusjen. Han får se å gjøre noe fornftig ut av denne dagen. Han vet han må en tur på butikken hvertfall, han har nemlig lovet moren å tippe for henne. Også kunne han godt tenkt seg en ny pakke tobakk. Men det er kanskje greit å si ifra til gamle mor først, før han farter avgårde. Man vet jo aldri, kan jo hende han møter noen kjentfolk på turen, og da kan det fort gå ett par timer. Hun pleier ikke å like at han blir borte for lenge uten å si ifra. Hun bekymrer seg så fælt uten grunn. Er nok noe som henger igjen etter et langt og tungt liv. Hun mener det bare godt.

Hun sa han kunne bruke så lang tid han bare ville, hun skulle nemlig ta seg et bad. Da var det ikke vits at han var hjemme akkurat. Han kan ikke huske sist hun tok seg tid til en liten stund i badekaret. Kanskje det vil gjøre henne godt, kanskje hun får myket opp de gamle, stive musklene.

***

-”Åååååå.....dette begynner å bli kjedelig! Skal vi spille om noe?”

Lord og Red sitter fortsatt med kortspillet sitt og venter på noen flere til samlingene sine. Men det ser ut til at dette kan ta tid.

-”Du vet jeg ikke kan gamble, Red...”

-”For én gangs skyld! Vi kan kalle det en lek, og finne på noe eget. Vi kan for eksempel spille om den neste som kommer. Den er jo egentlig min, i følge våre beregninger, annahver. Men jeg kan være så generøs at jeg helt velvillig kan spille med deg om den...?! Hæ? Hæ? Kom igjen a.....”

***

Han kjenner at kroppen er litt skjelven idag, og magen rumler litt. Dette blir nok ikke en lang tur ut. Det kan hende at han gruer seg mer til å begynne å jobbe imorgen enn det han har trodd selv. Kroppen avslører seg selv. Det er det han har merket mer og mer av i det siste. Han må begynne å høre etter, han har begynt å høre etter. Han skal forandre det at kroppen må si ifra til han. Han skal reise seg fra alle fordommene. Alle fordommene om at han også kommer til å drikke seg ihjel, at han kommer til å dø ung og alene. Han er ikke alene. Han skal ta seg sammen, ta seg av andre, vise at han bryr seg og ikke minst ta vare på seg selv.

Han blir ivrig. Litt av skjelvingen kommer tilbake kjenner han. Han blir litt svimmel av det.

***

-”Greit Red! Jeg begynner faktisk å kjede meg jeg og. Syns jeg merker at den neste nærmer seg, men tror ikke helt på det. Selv om jeg nå hører det klart og tydelig! Vi tar en runde til, og den som vinner nå får nestemann...”

-”Great! Jeg kommer til å vinne. Den neste som kommer skal få kjørt seg godt, bli god og varm. Hehehehe....”

De spiller den siste runden. Den neste er nærmere enn de tror.

***

Det kjennes ut som om hodet snurrer, men det gjør ikke det. Kanskje han ikke skulle vært ute og kjørt bil. Han skjønner ikke helt hva som skjer. Han kjører litt for fort, men han klarer ikke stoppe. Han ser veien foran seg, som en tarm. Det er bare den han ser. Kroppen har tatt over. Glemte han å spise frokost? Eller har det rett og slett bare blitt for mye for han i det siste? Han tenker igjennom dagen. Han har ikke spist. Det eneste han har gjort er å røyke og drikke kaffe, og ta seg en lang, varm dusj. Veien er lang, ser det ut som. Han klarer bare se rett frem. Han suser forbi masse han ikke klarer å fokusere på. Han har jo kjørt her ufattelig mange ganger før, men aldri har veien vært så ny, så lang, så tynn. Hva skjer?

Han skimter noe han ikke vil se et stykke avgårde. Det er en sving.

***

-”HAH! JEG vant.... Den neste skal BRENNE I HELVETE! Hahahaha....”

***

Han skjønner at han ikke kommer til å klare å stoppe. Er det sånn det skal ende? Det kan ikke ende sånn. Han har jo planer. Planer om et bedre liv, en ny start. Dette blir for absurd. Ingen kan kødde sånn, la han endre seg, og så ta hans liv. Hvem faen er det som bestemmer?

Han klarer nesten ikke se lenger, øyene går hit og dit og i kryss. Hodet snurrer enda, og nå er han sikker på at det gjør det på ordentlig også. Men kroppen er stiv. Høyrefoten hans har klampen i bånn, og han får ikke gjort noe med det. Dette blir for dumt. Dette kan ikke skje. Moren hans ligger hjemme i badekaret og venter han hjem om litt, dattera hans har endelig flyttet nordover igjen og de skal lære å kjenne hverandre.

Er dette straffa for at han har levd det livet han har? Får man ikke mulighet til å gjøre opp for seg? Lever vi i helvete?

Svingen nærmer seg faretruende, møter han en bil nå er det kjørt. Både for han og den som eventuelt sitter i møtende bil. Skal han i tillegg gå i døden som morder?

***

-”Nei Red, vær så snill. Du lovet at du skulle skjerpe deg på det. Ikke mere brenning! Hvis det er som jeg tror nå, så er det jo en forholdsvis ung mann du får deg. Kan du ikke heller dra litt nytte av han?”

-”Moahahaha.... Du er så naiv Lord! At folk kan se sånn opp til deg, skjønner ikke jeg....”

***

Han begynner å nynne på en sang. En sang fra han var liten. ”So ro lille mann, nå er dagen over..........” Eller er det ikke han?

Han skimter noe, et lys. Et sterkt lys som klarer å holde øyene hans i ro. Er det dette lyset alle snakker om, lyset før døden. Han er altfor klar i hodet, han kan ikke møte døden på denne måten, med hundre tanker svirrende rundt. Man skal være gammel, og surrete, slik at man ikke skjønner hva som skjer.

Dette lyset var veldig rart, det deler seg. Det er ikke ”lyset i tunnelen”, det er en bil. En motgående bil.

***

-”Hører du det, Lord? HØRER DU DET?? Snart....”

-”Jada, hjertet høres sterkere nå, det er ikke lenge igjen.”

***

Han må! Han må klare å få kroppen til å lystre. Bilen kommer nærmere og nærmere. Han nekter å forlate denne verden som en sviktende, morder-far og sønn! Han stirrer imot lysene som kommer nærmere. Han kan kjenne kroppen stiv som en stokk. Han kjenner foten på gasspedalen. Han kjenner tærne som krøller seg i skoen. Han kjenner fingrene som tviholder i rattet, og han kjenner også at den ene fingeren vil slippe. En åpning, han kan klare å redde den andre bilen. Han konsentrerer seg om den ene lille fingeren som kan gjøre hele forskjellen. Bilen kommer nærmere og nærmere.

”So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barn i alle land ligger nå og sover...” Han ser rett inn i to lys nå. To runde lys. To frontlykter. Han hører en lyd, en høy skjærende lyd, ved siden av sangen. Han får ikke sangen til å slutte. Den skjærende lyden er tuta til bilen som kommer imot. Lysene er rett foran nå. Han kjenner seg lett, han kjenner at han faller. Han detter over mot den ene siden. Fingeren har lystret, han får vridd rattet. Han vrir av all sin kraft, det lille han har igjen.

***

-”Der er forandringen i hjerteslagene. Ikke sant? De slår seinere, han slipper taket. Nå er det ikke lenge før vi har han her. Hehehe...”

***

”SO RO lille mann, denne dagen er IKKE OVER....” Han hører at han hyler. Han kjenner at han flyr. Han hører tuta fremdeles, men den blir svakere. Lysene er helt borte. Han flyr, han svever.

Før han med ett lander med et brak. Han blir kastet rundt inni bilen. Det gamle sikkerheltsbeltet ryker, og han blir slengt bak i bilen. Alt er mørkt. Han klarer ikke røre på seg, men bilen har stoppet. Den står på alle fire hjulene kjennes det ut som.

”So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barn i alle land ligger nå og sover....” Det er en annen stemme, han synger ikke lenger. Han ligger bare helt stille. Bilen som kom imot har kjørt forbi. Han er ingen morder!

Men stemmen han hører er moren. Hun synger for han, som i gamle dager når han var en liten, uskyldig gutt. Kanskje det er hun som har passet på han. Kanskje det var hun gav han siste styrken til å vri på rattet og kjøre ut på jordet isteden. Hun har reddet han.

***

-”Men denne forandringen er for stor, Red! Det er et annet menneske, et gammelt menneske.”

-”NÆJ, for faen!! Ikke si det a...”

***

Han får tumlet seg tilbake i førersete, og håper at bilen vil starte igjen. Han må komme seg hjem. Han trenger å gi moren en klem. Han har livet sitt enda. Han har fortsatt muligheten. Muligheten til å gjøre en forandring i livet, eller fler forandringer. Det er det han skal.

Han får bilen på veien. Men hvorfor kjørte den andre bilen bare videre? Den stoppet ikke. Det ville han gjort. De i den andre bilen må ha blitt så fortumlet at de ikke visste hva de gjorde, og bare fortsatte. Kanskje de også ble litt surrete, og ikke helt skjønte at de burde ha stoppet. Det var nok det som skjedde.

Dette må være den beste dagen i hans liv, han får start på bilen. Den humper og går, bare så vidt, men han er heldigvis ikke så langt hjemmefra. Når han kommer hjem skal han lage nakkekoteletter til lunsj. Da vil moren bli glad

***

-”Dette er helt klart et gammelt menneske.."

-”Da driter jeg i det, det vil jeg ikke ha. Var det jeg fikk sist også. Du kan få premien min.”

***

Han nærmer seg hjemmet, og ser en bil. Den står så skrå i veibanen nedenfor huset til moren. Kanskje det er noen han kjenner, som så at bilen hans sto i myra for litt siden, og stoppet her for å ringe etter hjelp. Håper bare ikke at moren har blitt for skremt. Men det ser ut som de er ute enda. Kanskje han var kjappere enn han trodde med å få bilen opp på veien igjen.

Men han hører plutselig den sangen igjen, ”so ro.....”, moren synger fortsatt. Det er noe som har skjedd, han kan se det. Noen ligger foran bilen. Noen med en rød kåpe. En slik som moren hans har. Det kan ikke være...

Han tør nesten ikke kjøre nærmere. Men han må.

***

-”Det er opp til deg Red. Du vet jeg gjerne tar imot, samme hva det er.”

-”Tja, forresten, når jeg tenker meg om....hmm. Jo, greit. Du har mer bruk for gamle folk enn meg.”

-”Så flott! Da får det bli himmelen på denne heldiggrisen!”

***

Det er moren hans. Hun ligger midt i veien, foran frontlyktene på bilen han fryktet istad. Det er samme bilen. Det er DEN bilen, den bilen han holdt på å kræsje med istad. Men han slapp jo unna. Tok den moren hans istedet?

Hun har også sett inn i de frontlyktene med dødsangt. Hun også sang. Hun reddet han, med sangen. Men han kom for sent. Han ser det er for seint. Hun er helt vridd, kroppen hennes er unaturlig og ansiktet stille. Det er rødt rundt henne, ikke bare kåpe, men også blod. Hun har kuttet seg et sted. To forskjellige rødfarger har hun rundt seg. De går inn i hverandre, over hverandre. En rød glorie. Den lyser henne opp.

Noen gråter et sted, men han vet ikke hvor. Inni han er det en sang som triller og går. ”So ro lille mamma, nå er dagen over.”

Han nærmer seg, og setter seg ned ved siden av henne. Han kjenner at sangen tar overhånd. Han roper, han hyler, som han gjorde i bilen.

Han ser rundt henne, han vil holde hånden hennes. Han tenker ikke på glorien, som fortsatt sprer seg rundt henne. Det ligger en lapp inni hånda. Hun har skrevet noe. Han ser det er hennes skrift, sirklete og rar.

”....og 2kg nakkekoteletter er du grei gutten min!”