Et dust mørke, litt grønnaktig. Men det kommer selvfølgelig ann på lyset. Nå er det mørkt, og varmt. Er egentlig alltid varm. Jeg liker varme. Rolig føler jeg meg, rolig er omstendighetene. Men det er den lyden, den jevne lyden, den er der enda. Den går aldri bort. Noen ganger glemmer jeg den, mens andre ganger hører jeg bare den. Det er ikke bare én lyd, det er mange, men de går inn i hverandre, og om hverandre. De blir meg, jeg føler bare meg selv. Øyne, ører og munn. Hendene mine er også der, de stryker over munnen min. De smaker ingenting, de smaker det samme som lyden. Lyden, lyset og smaken går i ett, jeg er ett. Jeg kan gjøre hva jeg vil, bevegelesene er mine. Jeg klarer aldri å bestemme meg for hvilke bevegelser som er best, så de går over i hverandre. Akkurat som lyden, lyset og meg. Alle mulighetene blir de samme, de bare skjer.
Noen ganger er det flere lyder enn det pleier. Små lyder og store lyder, lange lyder og korte lyder, harde lyder og myke lyder. De kommer når de vil, jeg bestemmer ikke over dem. Hvor kommer de fra? Noen har jeg hørt flere ganger, de gjør meg trygg, mens andre er nye. De kan også være betryggende, men noen er skumle. Noen er rytmiske, hvertfall en av dem. Den hører jeg hele tiden.
Det er bevegelse rundt meg, det har ingenting med hvordan jeg beveger meg å gjøre. Det bare skjer, men utenfor meg. De beveglsene er ikke i ett med meg. Men noen ganger med lyden og lyset. Jeg er inne i en stor beveglese hele tiden, noe ikke jeg kan gjøre noe med. Alt er, på en måte, som ett, men mitt ett. Jeg skaper mitt utifra hva jeg føler. Kjenner jeg en bevegelse eller en lyd, eller ser jeg et bestemt lys, så føler jeg noe. jeg blir noe, noe som er større enn meg. Jeg blir noe av omgivelsene mine, omgivelsene gjør meg, og jeg gjør omgivelsene. Jeg bestemmer hvilke jeg vil skal gjør noe med meg.
Men kanskje, jeg ikke kan bestemme dette, alt er her for meg. Det gir meg noe, som det lar meg tro at jeg bestemmer. Men egentlig så bestemmes alt for meg. Jeg er en brikke i et stort spill. Et spill om livet. Et liv lages.
Jeg blir til uten at jeg vet hvordan. Noen tenker for meg, over mitt hode, for mitt hode, for min kropp, for meg. Jeg tenker ikke. Jeg bare er.
Jeg er ei lite vesen i en kropp. Jeg vokser, blir større. Jeg vet det ikke, men lærer alikevel. Lærer å kjenne verden, innenfra. Jeg har sanser, de bare kommer. Jeg vet ikke hvordan jeg får de til å sanse, de bare gjør det. Jeg kjenner igjen ting, hvordan vet jeg heller ikke. Men det gjør noe med meg, jeg reagerer. Men vet enda ikke hvorfor. Selv om andre vet det. Det er noe som vil komme, sier de. Når da?
Det kommer uten at jeg merker det. Plutselig bare er det der. Dette stedet hjelper meg til å reagere. Det gir meg så mye, at livet mitt avhenger av det. Uten dette stedet hadde ikke jeg blitt meg, ingen hadde blitt seg selv uten dette stedet. Dette stedet er bare til utlån en viss periode. Når den perioden er over, kan vi aldri, aldri komme tilbake!
Men det vet ikke jeg. Det eneste jeg tenker på er å drikke, tisse, sparke og sutte. Det vet nemlig moren min. Hun har sett meg, tyvtittet. Hun har trengt seg inn med et apparat til mitt sted, og sett meg i mitt eget. Sett meg gjøre ting jeg ikke vet jeg har gjort selv.
Det er visst noe alle gjør det der, trenger seg innpå stedet til sine små. De mener det visst godt, men jeg tror ikke jeg ville likt det, hvis jeg husket det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar