Vi kan ikke sette opp det her, replikkene er for dårlige, settinga er for dårlig og ikke minst, lattermaskinen fungerer ikke, slik at folk hvertfall skjønner hvor de skal le. For jeg skjønner godt, hvis de ikke ler. Men noen ganger altså, så har det hjulpet med den maskinen. Det er akkurat som de føler at de må le, når de hører noen andre le. De er ganske enkle de publikumene!
Alle er vi enige i at dette ikke er det beste vi har gjort. Men hvorfor vil ingen høre på meg når jeg sier at vi fortsatt har mulighet? Vi har fortsatt mulighet til å finne noe annet, gå en helt annet vei. Kanskje trenger vi ikke gå for en komedie denne gangen heller. Men jeg er ikke den som gråter meg til ting altså, nej, det må jeg bare få sagt. Jeg er nok heller den som går litt stille i krokene, og stiller opp der det trengs. Er nok derfor at jeg jeg ikke får så mye igjen for det heller!
Jeg liker ikke å blande meg så mye oppi hva folk gjør, så klart hvis det er helt flaut å se på, må man si noe. Men jeg har troen på egenlæring. Det er det jeg er oppvokst med, og jeg har ærlig talt kommet godt utav det altså. Men jeg tror ikke folk helt skjønner hvor mye jeg egentlig gjør. Jeg gjør det i det stille, prøver å gjøre det såpass stille at folk ikke helt klarer å henge med. For da er det nemlig slik at de tror de har gjort alt selv. Men jeg er ikke bitter for at jeg ikke får noe kreditt altså!
Men dette stykket her synes jeg rett og slett er flaut å spille. Her sitter jeg, i en stol hele tiden, spiser og ser tjukk ut. Det er ikke dette jeg har spilt teater for i mange år altså. Jeg tør da påstå at jeg har litt mer å bidra med enn dette. Men du vet, disse unge menneskene, som ikke helt klarer å sette pris på en god, litt eldre, vil ikke si gammel, skuespiller. Men jeg er ikke den som klager altså. Alle vet at man ikke kan ha hovedrolle hver gang. Selv om det er det jeg på en måte er vant til. Jeg vil jo på ingen måte si at jeg er best i denne gruppen. Men det er jeg som har mest erfaring altså!
Jeg spilte for eksempel et stykke for rundt en tyve år siden, hvor jeg var hovedrolleinnhaver. Og det fikk fantastiske kritikker i avisene. Ja, hvertfall i lokalavisa vår, men den er ganske stor den altså. Det hadde vært en fornøyelse om ikke vi kunne satt opp det stykket isteden. Jeg måtte jo selvfølgelig hatt samme rollen, ikke fordi det er hovedrolle altså, men fordi jeg husker det som det var igår. Da vil jo jeg har større mulighet til å hjelpe andre med sine roller, i og med at jeg allerede kan min så godt. Jeg ser det for meg, meg i min Nora-kjole, svinge meg rundt på scenen her igjen. Lystig som er sangfugl, er det ikke det Helmer sier da? Å, jeg husker det som det var igår!
Men jeg skal ikke tvinge noen altså. Jeg liker ikke å tråkke noen på føttene. Men vi burde nok hatt en som kunne tatt litt ansvar her, en som ikke er så evneveik som han vi har nå. Han er sikkert flink han altså, om han bare ikke måtte stå på sitt hele tiden. Vi slipper ikke til. Jeg har prøvd å fortelle han flere ganger, at jeg godt kan spille Nora en gang til. Men ikke rakkern om han vil høre, nei!
Jeg skjønner heldigvis når jeg skal gi meg da. Det holder å spørre en gang, eller tilby han det en gang. Hvis ikke han vil ta imot tilbudet da, så får det være hans tap. Scenen her har allerede følt meg som den jeg burde være på scenen, så den lider ingen nød. Men jeg må si, at jeg føler litt med publikum. De har en forventning når de kommer, de vet at jeg spiller her, og hva jeg har utrettet tidligere. Men ikke det at de bare kommer for å se meg altså. Det vil jeg ikke påstå!
Det er jo som alle de store sier, man skaper en forventning for publikum. Hvis de har kommet og sett deg en gang når du gjør en god jobb, er det stor sannsynlighet for at de kommer igjen. Men altså, hvordan skal vi klare å skape forventninger til de nye publikumene som kommer nå? Det er det jeg har sagt hele tiden, vi må prøve å være litt mer profesjonelle. Jeg vet at vi ikke er så store som de inne i hovedstaden. Eller det er hvertfall endel av oss som aldri ville klart seg der inne. Jeg vil ikke gjøre forskjell altså, men man ser forskjell på folk. Som for eksempel meg, alle vet jo at jeg har talent, men han som regisserer nå, han er helt bak mål. Han ville aldri klart seg inne i den store byen. Det kan jeg se altså!
Noen har øye for å se slike ting, andre ikke. Sånn er livet, og ingenting å gjøre noe med. Bare synd at det er én som får alt. Hvertfall når den personen ikke blir hørt. Men kanskje vi får ta en liten håndsopprekning når premieren er over. Det skal hvertfall jeg foreslå altså. Slik at alle får en mulighet til å eventuelt velge seg en ny ”lederfigur”. Det er jo virkelig noe denne saueflokken trenger. Ja, ikke alle altså. Men jeg liker at alle får sagt sitt, og det er ikke alle som tør det. Så jeg skal få satt igang denne prosessen med å finne en ny. Jeg vet om ei som ville passe. Det får flertallet bestemme, jeg vil ikke overkjøre noen altså. Men jeg skal nok få lagt frem argumentene mine på en delikat måte. Noe jeg er veldig flink til altså!
Ja, da var premieren over da!
Det ble en overraskelse i seg selv. Det gikk nok ikke helt som alle hadde forventet. Noe jeg kunne sagt på forhånd, at det ikke ville gå som forventet altså!
Jeg satt i stolen min på scenen, spiste og så tjukk ut. De andre gjorde sin jobb så godt de kunne. Selv om de ikke klarte replikkene sine helt, fordi ingen av oss syntes de var noe morsomme. Lattermaskinen ville fortsatt ikke fungere. Men alle gjorde vel det beste de kunne, vil jeg håpe. Men vil ikke påstå at det så slik ut bestandig. Men vi kom da ihvertfall igjennom det!
Og det ble en suksess. Folk lo så de gråt. Ikke kan jeg fatte og begripe hvorfor. Det må være noe rart. Ingen kan le så mye av noe som ikke er noe morsomt. Jeg lurer på om det kan ha vært en gruppe mennesker der, som kanskje kom samlet fra en institusjon. Ikke at det er noe galt med det altså, en jeg synes det er greit å bli informert om det på forhånd. Jeg merket at de andre, medskuespillerne, ble litt satt ut av at folk lo så masse. Men det er jo også fordi de er litt uerfarne!
Det verste er jo da, at alle, nesten, vil ha han evneveike til å fortsette som før. De gav han all kreditt for at han hadde funnet et så fantastisk stykke, og at det slo så godt ann. Ærlig talt, det hadde nok uansett vært bedre med noe mer holdbart, selv om folk lo. Men da får jeg bare lene meg tilbake igjen, og la han fortsette jobben sin. Det ble nok kanskje ikke helt som jeg hadde håpet, men jeg klager ikke altså!
Jeg skal klare det neste gang. Neste gang, når han virkelig detter på sin egen rompe, da skal jeg stå der, oppreist. Jeg vil ta over styret av dette teateret, slik som har vært meningen hele tiden. Jeg vil sette opp store fantastiske stykker, som folk fra hele verden vil komme å se. Jeg vil også steppe inn når det trengs å spille noen roller, slike jeg kan fra før. Ja, bare for å hjelpe til altså. Jeg liker ikke å overkjøre noen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar