..jeg har lagt ut her er fra mine to forrige år på skolen. Det er diverse oppgaver som vi har fått, derfor ingen gode titler...;)
De skal etterhvert bearbeides, og kanskje engang prøves sendt til forlag! ;)
Vi får se....:D
15 september 2006
Prøvelsen...
Vi kan ikke sette opp det her, replikkene er for dårlige, settinga er for dårlig og ikke minst, lattermaskinen fungerer ikke, slik at folk hvertfall skjønner hvor de skal le. For jeg skjønner godt, hvis de ikke ler. Men noen ganger altså, så har det hjulpet med den maskinen. Det er akkurat som de føler at de må le, når de hører noen andre le. De er ganske enkle de publikumene!
Alle er vi enige i at dette ikke er det beste vi har gjort. Men hvorfor vil ingen høre på meg når jeg sier at vi fortsatt har mulighet? Vi har fortsatt mulighet til å finne noe annet, gå en helt annet vei. Kanskje trenger vi ikke gå for en komedie denne gangen heller. Men jeg er ikke den som gråter meg til ting altså, nej, det må jeg bare få sagt. Jeg er nok heller den som går litt stille i krokene, og stiller opp der det trengs. Er nok derfor at jeg jeg ikke får så mye igjen for det heller!
Jeg liker ikke å blande meg så mye oppi hva folk gjør, så klart hvis det er helt flaut å se på, må man si noe. Men jeg har troen på egenlæring. Det er det jeg er oppvokst med, og jeg har ærlig talt kommet godt utav det altså. Men jeg tror ikke folk helt skjønner hvor mye jeg egentlig gjør. Jeg gjør det i det stille, prøver å gjøre det såpass stille at folk ikke helt klarer å henge med. For da er det nemlig slik at de tror de har gjort alt selv. Men jeg er ikke bitter for at jeg ikke får noe kreditt altså!
Men dette stykket her synes jeg rett og slett er flaut å spille. Her sitter jeg, i en stol hele tiden, spiser og ser tjukk ut. Det er ikke dette jeg har spilt teater for i mange år altså. Jeg tør da påstå at jeg har litt mer å bidra med enn dette. Men du vet, disse unge menneskene, som ikke helt klarer å sette pris på en god, litt eldre, vil ikke si gammel, skuespiller. Men jeg er ikke den som klager altså. Alle vet at man ikke kan ha hovedrolle hver gang. Selv om det er det jeg på en måte er vant til. Jeg vil jo på ingen måte si at jeg er best i denne gruppen. Men det er jeg som har mest erfaring altså!
Jeg spilte for eksempel et stykke for rundt en tyve år siden, hvor jeg var hovedrolleinnhaver. Og det fikk fantastiske kritikker i avisene. Ja, hvertfall i lokalavisa vår, men den er ganske stor den altså. Det hadde vært en fornøyelse om ikke vi kunne satt opp det stykket isteden. Jeg måtte jo selvfølgelig hatt samme rollen, ikke fordi det er hovedrolle altså, men fordi jeg husker det som det var igår. Da vil jo jeg har større mulighet til å hjelpe andre med sine roller, i og med at jeg allerede kan min så godt. Jeg ser det for meg, meg i min Nora-kjole, svinge meg rundt på scenen her igjen. Lystig som er sangfugl, er det ikke det Helmer sier da? Å, jeg husker det som det var igår!
Men jeg skal ikke tvinge noen altså. Jeg liker ikke å tråkke noen på føttene. Men vi burde nok hatt en som kunne tatt litt ansvar her, en som ikke er så evneveik som han vi har nå. Han er sikkert flink han altså, om han bare ikke måtte stå på sitt hele tiden. Vi slipper ikke til. Jeg har prøvd å fortelle han flere ganger, at jeg godt kan spille Nora en gang til. Men ikke rakkern om han vil høre, nei!
Jeg skjønner heldigvis når jeg skal gi meg da. Det holder å spørre en gang, eller tilby han det en gang. Hvis ikke han vil ta imot tilbudet da, så får det være hans tap. Scenen her har allerede følt meg som den jeg burde være på scenen, så den lider ingen nød. Men jeg må si, at jeg føler litt med publikum. De har en forventning når de kommer, de vet at jeg spiller her, og hva jeg har utrettet tidligere. Men ikke det at de bare kommer for å se meg altså. Det vil jeg ikke påstå!
Det er jo som alle de store sier, man skaper en forventning for publikum. Hvis de har kommet og sett deg en gang når du gjør en god jobb, er det stor sannsynlighet for at de kommer igjen. Men altså, hvordan skal vi klare å skape forventninger til de nye publikumene som kommer nå? Det er det jeg har sagt hele tiden, vi må prøve å være litt mer profesjonelle. Jeg vet at vi ikke er så store som de inne i hovedstaden. Eller det er hvertfall endel av oss som aldri ville klart seg der inne. Jeg vil ikke gjøre forskjell altså, men man ser forskjell på folk. Som for eksempel meg, alle vet jo at jeg har talent, men han som regisserer nå, han er helt bak mål. Han ville aldri klart seg inne i den store byen. Det kan jeg se altså!
Noen har øye for å se slike ting, andre ikke. Sånn er livet, og ingenting å gjøre noe med. Bare synd at det er én som får alt. Hvertfall når den personen ikke blir hørt. Men kanskje vi får ta en liten håndsopprekning når premieren er over. Det skal hvertfall jeg foreslå altså. Slik at alle får en mulighet til å eventuelt velge seg en ny ”lederfigur”. Det er jo virkelig noe denne saueflokken trenger. Ja, ikke alle altså. Men jeg liker at alle får sagt sitt, og det er ikke alle som tør det. Så jeg skal få satt igang denne prosessen med å finne en ny. Jeg vet om ei som ville passe. Det får flertallet bestemme, jeg vil ikke overkjøre noen altså. Men jeg skal nok få lagt frem argumentene mine på en delikat måte. Noe jeg er veldig flink til altså!
Ja, da var premieren over da!
Det ble en overraskelse i seg selv. Det gikk nok ikke helt som alle hadde forventet. Noe jeg kunne sagt på forhånd, at det ikke ville gå som forventet altså!
Jeg satt i stolen min på scenen, spiste og så tjukk ut. De andre gjorde sin jobb så godt de kunne. Selv om de ikke klarte replikkene sine helt, fordi ingen av oss syntes de var noe morsomme. Lattermaskinen ville fortsatt ikke fungere. Men alle gjorde vel det beste de kunne, vil jeg håpe. Men vil ikke påstå at det så slik ut bestandig. Men vi kom da ihvertfall igjennom det!
Og det ble en suksess. Folk lo så de gråt. Ikke kan jeg fatte og begripe hvorfor. Det må være noe rart. Ingen kan le så mye av noe som ikke er noe morsomt. Jeg lurer på om det kan ha vært en gruppe mennesker der, som kanskje kom samlet fra en institusjon. Ikke at det er noe galt med det altså, en jeg synes det er greit å bli informert om det på forhånd. Jeg merket at de andre, medskuespillerne, ble litt satt ut av at folk lo så masse. Men det er jo også fordi de er litt uerfarne!
Det verste er jo da, at alle, nesten, vil ha han evneveike til å fortsette som før. De gav han all kreditt for at han hadde funnet et så fantastisk stykke, og at det slo så godt ann. Ærlig talt, det hadde nok uansett vært bedre med noe mer holdbart, selv om folk lo. Men da får jeg bare lene meg tilbake igjen, og la han fortsette jobben sin. Det ble nok kanskje ikke helt som jeg hadde håpet, men jeg klager ikke altså!
Jeg skal klare det neste gang. Neste gang, når han virkelig detter på sin egen rompe, da skal jeg stå der, oppreist. Jeg vil ta over styret av dette teateret, slik som har vært meningen hele tiden. Jeg vil sette opp store fantastiske stykker, som folk fra hele verden vil komme å se. Jeg vil også steppe inn når det trengs å spille noen roller, slike jeg kan fra før. Ja, bare for å hjelpe til altså. Jeg liker ikke å overkjøre noen!
Han er en mann...
Han våkner bestandig grytidlig, så tidlig at ingen andre han kjenner har stått opp. Ikke engang naboen, som må tidlig på jobb. Det pleier å være så tidlig at han kan sitte alene i ett par timer, med røyken i den ene handa og kaffekoppen i den andre, og bare lytte. Hvis det er noen lunde varmt kan han sette opp verandadøra og lytte på havet, kanskje det holder på å bli fjære. Eller han kan lytte på verden, med alle sine små lyder, som man egentlig ikke hører til vanlig. Fugler, vind, sjø og forandringer. Det skjer forandringer hele tiden, og hører man godt nok etter burde man klare å høre det, i noen få øyeblikk.
Det er disse timene på dagen som er de aller beste. Det er da han klarer å tenke. Men det er ikke alltid det gjør han glad. Han tenker kanskje for mye disse timene når han bare har seg selv, røyken, kaffekoppen og verden. Han er nemlig vant til å være alene. Tror han. Men han er egentlig aldri alene, for på det andre soverommet i huset ligger moren hans. Hun begynner å bli gammel. Han merker det mest på at hun sover mer. Hun legger seg tidligere og står opp seinere. Hun er avhengig av han, og det begynner så smått å gå opp for han. Han har aldri tatt seg av noen før. Han er den som alltid har blitt passet på av andre.
***
-”Da fikk du dette ”stikket”,Lord! Er det neste mitt da eller? Hehe....Mitt, mitt, mitt!”
***
Denne morgenen tenker han ikke på det. Dette er nemlig siste dagen på en stund han kan sitte slik, så lenge han vil. Imorgen forandrer hverdagen seg, forhåpentligvis for hele vinteren. Han har fått seg jobb. Det er mange år siden sist nå, og han er fullstendig klar over hvorfor. Men nå er det en ny sjanse, og mest sannsynlig en av de siste. Dette kan han ikke klusse til. Han vet han ikke kan tenke for mye på det, for da er det lett å gå i fella, igjen. Han må bare tenke fremover, ta en dag av gangen.
Han håper bare at moren hans klarer seg alene hjemme hele dagen. Han får handle inn det som trengs på butikken, så ikke hun begir seg ut på det alene. Han husker hvordan det gikk forrige gang, da kom hun hjem med akkurat det samme som hun hadde kjøpt gangen før der, og som som de ikke hadde rukket å spise opp. Det hun liker å handle på butikken er nakkekoteletter, rømmekolle, popssjokolade og melk. Men de trenger ikke
Nå har hun til og med begynt å snakke om at hun skal selge bilen hun har klart å bulke, og kjøpe seg moped. Det er jo helt utrolig at hun tror det er et alternativ. Ei gammel dame på snart 80 år som skal suse rundt på en moped i bygda. Det er tross alt bare 2-3 måneder med varmt nok vær her også. Han har innsett at hun nok trenger mer tilsyn enn han først hadde tenkt. Men det går fint sånn de har det nå, hvertfall en stund til. Bare hun klarer å holde seg hjemme de timene han skal være på jobb fremover. Han merker at han er en smule bekymret, men også at han er ganske sikker på at det vil gå bra. Hun er ikke helt borte enda.
***
-”Ja, det kan det godt være. Hvordan er kaffen jeg har laget til oss?”
-”Joda, den var grei den, for en gangs skyld. Svart med en mini-dært fløte i. Kaffen er da ikke så viktig! Vil heller vite når du tror nestemann kommer. Det kan ikke være så altfor lenge til. Det begynner jo å bli 5-6 minutter siden sist.”
-”Du vet, Red, noen ganger tar det lang tid. Husker du ikke for 3 uker siden da? Når det gikk hele 36 timer mellom. Det var fryktelig lenge. Får bare ikke håper det tar like lang tid nå!”
***
Han syns han hører moren romstere innpå rommet sitt. Han kan ikke helt skjønne at tiden denne morgenen har gått så fort. Det er fort gjort å glemme verden i en stund som denne. Med morgensol, fuglekvitter og ro. Det er ikke lenge så lenge igjen til sola bare vil vise seg noen få timer om dagen. Han vil allikevel ikke få tid til disse stundene da, så det kan det være det samme. Han lurer på om han skal sette på en runde til i trakteren, før moren står helt opp. Hun har nemlig kjøpt seg ny kaffetrakter, men har ingen anelse som hvordan den skal brukes. Hun vil heller ikke lære seg det, det blir for mye mas mener hun. Derfor er det hans oppgave å få brukt den så mye som mulig. Hvis hun først finner på å sette på kaffe, så setter hun enten vann til koking i kjele og glemmer det av, eller så glemmer hun rett og slett å sette på plata. Han orker ikke nevne det flere ganger heller, det får bare gå sin gang. Så lenge han klarer å holde kanna full, så er det ingenting å bekymre seg over, for noen av dem.
***
-”Nei, nå syns jeg det drøyer.....! Er ikke no’ mulighet for at du kan få speeda opp detta litt vel? Er så kjedelig å sitte og vente.”
-”Noe tålmodighet må du ha! Nå er jo kaffen akkurat ferdig, og kortstokken snart ferdig stokka. Hvis du vil ha litt snacks kan du jo f.eks. hente det. Så skal jeg ha stokket ferdig til du har kommet tilbake!”
***
Han streifer over tanken på hva de skal ha til middag idag. Igår var det stekt fisk, potet og løk. Han har enda noen rester igjen, men det får han ta til kvelds. Han vet jo at moren helst vil ha nakkekoteletter, men det hadde de dagen før der igjen. Kanskje han rett og slett skal ta opp noen kyllinglår, så kan de ligge og tine på benken mens dagen går sin gang. Han vet at hun liker lår og chips, litt ekstra godt krydret. Det får nok bli det idag. Han liker det å sitte og ta avgjørelser i det stille, uten at noen bryr seg og har meninger om alt. Da går alt så greit, det er bare å gjøre det som passer best for han, og det er tross alt han som skal lage det.
***
Tiden går før Red kommer tilbake, og Lord lurer fælt på hvor han har blitt av. I tillegg har han en følelse av at den neste snart er på vei. Det er noe som sier han det, akkurat som han kan høre det. Nesten som et hjerte som slår.
-”Sorry at det tok tid. Men jeg kunne ikke vite hvor du hadde lagt den forbanna Twistposen.. Men jeg fant den tilslutt.Vi må verne om våre favorittbiter vettu! Hehe! Er du ferdig med å stokke nå eller?”
-”Alt er klappet og klart for et godt kortspill her vet du! Men jeg ventet med å dele ut til du kom, slik at du ikke kan anklage meg for juks idag også... Og Red, kan du være så vennlig å ikke bruke sånne ord i mitt nærvær?
-”Hmrrf....”
***
Det er et par dager siden søsteren hans har vært over på besøk nå. Han lurer på hva de har drevet med de siste dagene. Kanskje han skal tusle over til dem en tur når de har kommet hjem fra jobb, rukket å spise og fått tatt dagens lur på sofaen. De pleier å være ferdige med det rundt syv, halv åtte. Halv åtte begynner jo Hotell Cæsar, og det må de få med seg, da er det kanskje greit at han venter til åtte. Han kan ta med seg en kortstokk. De pleier alltid å ha det så gøy med slike spill. Både han, søsteren og mannen hennes liker den salgs, og de er like ivrige etter å vinne alle tre. Det er som regel søsteren som vinner, men han bryr seg ikke noe om det. Det er ikke det som betyr noe, men heller god hjernetrim og samtidig artig samvær med folk man er glad i. Han synes det er godt å legge noen planer for dagen. Da blir den plutselig ikke så lang likevel. Hvis det går i orden da, og de skal være hjemme i huset ved siden av.
***
-”Jaja, skal du drive å henge med leppa for det enda. Jeg har da sagt unnskyld for det med stokkinga den gangen.... Herregud! Det får da være måte på! Nå syns jeg du skal dele ut så vi kommer igang med dette her. Vet jo aldri når vi blir avbrutt igjen, mener jeg.”
-”Jeg deler ut så fort jeg bare kan jeg! Og dessuten, så føler jeg på med at vi kommer til å bli avbrutt ganske snart. Jeg kjenner det på hele kroppen. Det er nesten som den dirrer, vil du kjenne?”
-”Hva skjer med deg a? Dropp det.. Det er faen meg på tide at det kommer noen nå!”
***
-”Hvorfor er du så usikker? Du pleier jo alltid å vite nøyaktig når noen kommer. Jeg syns dette høres litt rart ut. Er du sikker på at det kommer noen i det hele tatt? Jeg liker ikke å bli holdt for narr, og det vet du godt! Håper ikke du finner på dette bare for å holde meg på besøk. Da blir jeg rasende......”
-”Slapp av, Red! Jeg vet at du har en tendens til å fly i flint av ingen grunn, men denne gangen er jeg usikker selv. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har denne følelsen, men at ingen kommer likevel.”
***
Nå orker han ikke stå mer i dusjen. Han får se å gjøre noe fornftig ut av denne dagen. Han vet han må en tur på butikken hvertfall, han har nemlig lovet moren å tippe for henne. Også kunne han godt tenkt seg en ny pakke tobakk. Men det er kanskje greit å si ifra til gamle mor først, før han farter avgårde. Man vet jo aldri, kan jo hende han møter noen kjentfolk på turen, og da kan det fort gå ett par timer. Hun pleier ikke å like at han blir borte for lenge uten å si ifra. Hun bekymrer seg så fælt uten grunn. Er nok noe som henger igjen etter et langt og tungt liv. Hun mener det bare godt.
Hun sa han kunne bruke så lang tid han bare ville, hun skulle nemlig ta seg et bad. Da var det ikke vits at han var hjemme akkurat. Han kan ikke huske sist hun tok seg tid til en liten stund i badekaret. Kanskje det vil gjøre henne godt, kanskje hun får myket opp de gamle, stive musklene.
***
-”Åååååå.....dette begynner å bli kjedelig! Skal vi spille om noe?”
Lord og Red sitter fortsatt med kortspillet sitt og venter på noen flere til samlingene sine. Men det ser ut til at dette kan ta tid.
-”Du vet jeg ikke kan gamble, Red...”
-”For én gangs skyld! Vi kan kalle det en lek, og finne på noe eget. Vi kan for eksempel spille om den neste som kommer. Den er jo egentlig min, i følge våre beregninger, annahver. Men jeg kan være så generøs at jeg helt velvillig kan spille med deg om den...?! Hæ? Hæ? Kom igjen a.....”
***
Han kjenner at kroppen er litt skjelven idag, og magen rumler litt. Dette blir nok ikke en lang tur ut. Det kan hende at han gruer seg mer til å begynne å jobbe imorgen enn det han har trodd selv. Kroppen avslører seg selv. Det er det han har merket mer og mer av i det siste. Han må begynne å høre etter, han har begynt å høre etter. Han skal forandre det at kroppen må si ifra til han. Han skal reise seg fra alle fordommene. Alle fordommene om at han også kommer til å drikke seg ihjel, at han kommer til å dø ung og alene. Han er ikke alene. Han skal ta seg sammen, ta seg av andre, vise at han bryr seg og ikke minst ta vare på seg selv.
Han blir ivrig. Litt av skjelvingen kommer tilbake kjenner han. Han blir litt svimmel av det.
***
-”Greit Red! Jeg begynner faktisk å kjede meg jeg og. Syns jeg merker at den neste nærmer seg, men tror ikke helt på det. Selv om jeg nå hører det klart og tydelig! Vi tar en runde til, og den som vinner nå får nestemann...”
-”Great! Jeg kommer til å vinne. Den neste som kommer skal få kjørt seg godt, bli god og varm. Hehehehe....”
De spiller den siste runden. Den neste er nærmere enn de tror.
***
Det kjennes ut som om hodet snurrer, men det gjør ikke det. Kanskje han ikke skulle vært ute og kjørt bil. Han skjønner ikke helt hva som skjer. Han kjører litt for fort, men han klarer ikke stoppe. Han ser veien foran seg, som en tarm. Det er bare den han ser. Kroppen har tatt over. Glemte han å spise frokost? Eller har det rett og slett bare blitt for mye for han i det siste? Han tenker igjennom dagen. Han har ikke spist. Det eneste han har gjort er å røyke og drikke kaffe, og ta seg en lang, varm dusj. Veien er lang, ser det ut som. Han klarer bare se rett frem. Han suser forbi masse han ikke klarer å fokusere på. Han har jo kjørt her ufattelig mange ganger før, men aldri har veien vært så ny, så lang, så tynn. Hva skjer?
Han skimter noe han ikke vil se et stykke avgårde. Det er en sving.
***
-”HAH! JEG vant.... Den neste skal BRENNE I HELVETE! Hahahaha....”
***
Han skjønner at han ikke kommer til å klare å stoppe. Er det sånn det skal ende? Det kan ikke ende sånn. Han har jo planer. Planer om et bedre liv, en ny start. Dette blir for absurd. Ingen kan kødde sånn, la han endre seg, og så ta hans liv. Hvem faen er det som bestemmer?
Han klarer nesten ikke se lenger, øyene går hit og dit og i kryss. Hodet snurrer enda, og nå er han sikker på at det gjør det på ordentlig også. Men kroppen er stiv. Høyrefoten hans har klampen i bånn, og han får ikke gjort noe med det. Dette blir for dumt. Dette kan ikke skje. Moren hans ligger hjemme i badekaret og venter han hjem om litt, dattera hans har endelig flyttet nordover igjen og de skal lære å kjenne hverandre.
Er dette straffa for at han har levd det livet han har? Får man ikke mulighet til å gjøre opp for seg? Lever vi i helvete?
Svingen nærmer seg faretruende, møter han en bil nå er det kjørt. Både for han og den som eventuelt sitter i møtende bil. Skal han i tillegg gå i døden som morder?
***
-”Nei Red, vær så snill. Du lovet at du skulle skjerpe deg på det. Ikke mere brenning! Hvis det er som jeg tror nå, så er det jo en forholdsvis ung mann du får deg. Kan du ikke heller dra litt nytte av han?”
-”Moahahaha.... Du er så naiv Lord! At folk kan se sånn opp til deg, skjønner ikke jeg....”
***
Han begynner å nynne på en sang. En sang fra han var liten. ”So ro lille mann, nå er dagen over..........” Eller er det ikke han?
Han skimter noe, et lys. Et sterkt lys som klarer å holde øyene hans i ro. Er det dette lyset alle snakker om, lyset før døden. Han er altfor klar i hodet, han kan ikke møte døden på denne måten, med hundre tanker svirrende rundt. Man skal være gammel, og surrete, slik at man ikke skjønner hva som skjer.
Dette lyset var veldig rart, det deler seg. Det er ikke ”lyset i tunnelen”, det er en bil. En motgående bil.
***
-”Hører du det, Lord? HØRER DU DET?? Snart....”
-”Jada, hjertet høres sterkere nå, det er ikke lenge igjen.”
***
Han må! Han må klare å få kroppen til å lystre. Bilen kommer nærmere og nærmere. Han nekter å forlate denne verden som en sviktende, morder-far og sønn! Han stirrer imot lysene som kommer nærmere. Han kan kjenne kroppen stiv som en stokk. Han kjenner foten på gasspedalen. Han kjenner tærne som krøller seg i skoen. Han kjenner fingrene som tviholder i rattet, og han kjenner også at den ene fingeren vil slippe. En åpning, han kan klare å redde den andre bilen. Han konsentrerer seg om den ene lille fingeren som kan gjøre hele forskjellen. Bilen kommer nærmere og nærmere.
”So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barn i alle land ligger nå og sover...” Han ser rett inn i to lys nå. To runde lys. To frontlykter. Han hører en lyd, en høy skjærende lyd, ved siden av sangen. Han får ikke sangen til å slutte. Den skjærende lyden er tuta til bilen som kommer imot. Lysene er rett foran nå. Han kjenner seg lett, han kjenner at han faller. Han detter over mot den ene siden. Fingeren har lystret, han får vridd rattet. Han vrir av all sin kraft, det lille han har igjen.
***
-”Der er forandringen i hjerteslagene. Ikke sant? De slår seinere, han slipper taket. Nå er det ikke lenge før vi har han her. Hehehe...”
***
”SO RO lille mann, denne dagen er IKKE OVER....” Han hører at han hyler. Han kjenner at han flyr. Han hører tuta fremdeles, men den blir svakere. Lysene er helt borte. Han flyr, han svever.
Før han med ett lander med et brak. Han blir kastet rundt inni bilen. Det gamle sikkerheltsbeltet ryker, og han blir slengt bak i bilen. Alt er mørkt. Han klarer ikke røre på seg, men bilen har stoppet. Den står på alle fire hjulene kjennes det ut som.
”So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barn i alle land ligger nå og sover....” Det er en annen stemme, han synger ikke lenger. Han ligger bare helt stille. Bilen som kom imot har kjørt forbi. Han er ingen morder!
Men stemmen han hører er moren. Hun synger for han, som i gamle dager når han var en liten, uskyldig gutt. Kanskje det er hun som har passet på han. Kanskje det var hun gav han siste styrken til å vri på rattet og kjøre ut på jordet isteden. Hun har reddet han.
***
-”Men denne forandringen er for stor, Red! Det er et annet menneske, et gammelt menneske.”
-”NÆJ, for faen!! Ikke si det a...”
***
Han får tumlet seg tilbake i førersete, og håper at bilen vil starte igjen. Han må komme seg hjem. Han trenger å gi moren en klem. Han har livet sitt enda. Han har fortsatt muligheten. Muligheten til å gjøre en forandring i livet, eller fler forandringer. Det er det han skal.
Han får bilen på veien. Men hvorfor kjørte den andre bilen bare videre? Den stoppet ikke. Det ville han gjort. De i den andre bilen må ha blitt så fortumlet at de ikke visste hva de gjorde, og bare fortsatte. Kanskje de også ble litt surrete, og ikke helt skjønte at de burde ha stoppet. Det var nok det som skjedde.
Dette må være den beste dagen i hans liv, han får start på bilen. Den humper og går, bare så vidt, men han er heldigvis ikke så langt hjemmefra. Når han kommer hjem skal han lage nakkekoteletter til lunsj. Da vil moren bli glad
***
-”Dette er helt klart et gammelt menneske.."
-”Da driter jeg i det, det vil jeg ikke ha. Var det jeg fikk sist også. Du kan få premien min.”
***
Han nærmer seg hjemmet, og ser en bil. Den står så skrå i veibanen nedenfor huset til moren. Kanskje det er noen han kjenner, som så at bilen hans sto i myra for litt siden, og stoppet her for å ringe etter hjelp. Håper bare ikke at moren har blitt for skremt. Men det ser ut som de er ute enda. Kanskje han var kjappere enn han trodde med å få bilen opp på veien igjen.
Men han hører plutselig den sangen igjen, ”so ro.....”, moren synger fortsatt. Det er noe som har skjedd, han kan se det. Noen ligger foran bilen. Noen med en rød kåpe. En slik som moren hans har. Det kan ikke være...
Han tør nesten ikke kjøre nærmere. Men han må.
***
-”Det er opp til deg Red. Du vet jeg gjerne tar imot, samme hva det er.”
-”Tja, forresten, når jeg tenker meg om....hmm. Jo, greit. Du har mer bruk for gamle folk enn meg.”
-”Så flott! Da får det bli himmelen på denne heldiggrisen!”
***
Det er moren hans. Hun ligger midt i veien, foran frontlyktene på bilen han fryktet istad. Det er samme bilen. Det er DEN bilen, den bilen han holdt på å kræsje med istad. Men han slapp jo unna. Tok den moren hans istedet?
Hun har også sett inn i de frontlyktene med dødsangt. Hun også sang. Hun reddet han, med sangen. Men han kom for sent. Han ser det er for seint. Hun er helt vridd, kroppen hennes er unaturlig og ansiktet stille. Det er rødt rundt henne, ikke bare kåpe, men også blod. Hun har kuttet seg et sted. To forskjellige rødfarger har hun rundt seg. De går inn i hverandre, over hverandre. En rød glorie. Den lyser henne opp.
Noen gråter et sted, men han vet ikke hvor. Inni han er det en sang som triller og går. ”So ro lille mamma, nå er dagen over.”
Han nærmer seg, og setter seg ned ved siden av henne. Han kjenner at sangen tar overhånd. Han roper, han hyler, som han gjorde i bilen.
Han ser rundt henne, han vil holde hånden hennes. Han tenker ikke på glorien, som fortsatt sprer seg rundt henne. Det ligger en lapp inni hånda. Hun har skrevet noe. Han ser det er hennes skrift, sirklete og rar.
”....og 2kg nakkekoteletter er du grei gutten min!”
Mitt sted!
Et dust mørke, litt grønnaktig. Men det kommer selvfølgelig ann på lyset. Nå er det mørkt, og varmt. Er egentlig alltid varm. Jeg liker varme. Rolig føler jeg meg, rolig er omstendighetene. Men det er den lyden, den jevne lyden, den er der enda. Den går aldri bort. Noen ganger glemmer jeg den, mens andre ganger hører jeg bare den. Det er ikke bare én lyd, det er mange, men de går inn i hverandre, og om hverandre. De blir meg, jeg føler bare meg selv. Øyne, ører og munn. Hendene mine er også der, de stryker over munnen min. De smaker ingenting, de smaker det samme som lyden. Lyden, lyset og smaken går i ett, jeg er ett. Jeg kan gjøre hva jeg vil, bevegelesene er mine. Jeg klarer aldri å bestemme meg for hvilke bevegelser som er best, så de går over i hverandre. Akkurat som lyden, lyset og meg. Alle mulighetene blir de samme, de bare skjer.
Noen ganger er det flere lyder enn det pleier. Små lyder og store lyder, lange lyder og korte lyder, harde lyder og myke lyder. De kommer når de vil, jeg bestemmer ikke over dem. Hvor kommer de fra? Noen har jeg hørt flere ganger, de gjør meg trygg, mens andre er nye. De kan også være betryggende, men noen er skumle. Noen er rytmiske, hvertfall en av dem. Den hører jeg hele tiden.
Det er bevegelse rundt meg, det har ingenting med hvordan jeg beveger meg å gjøre. Det bare skjer, men utenfor meg. De beveglsene er ikke i ett med meg. Men noen ganger med lyden og lyset. Jeg er inne i en stor beveglese hele tiden, noe ikke jeg kan gjøre noe med. Alt er, på en måte, som ett, men mitt ett. Jeg skaper mitt utifra hva jeg føler. Kjenner jeg en bevegelse eller en lyd, eller ser jeg et bestemt lys, så føler jeg noe. jeg blir noe, noe som er større enn meg. Jeg blir noe av omgivelsene mine, omgivelsene gjør meg, og jeg gjør omgivelsene. Jeg bestemmer hvilke jeg vil skal gjør noe med meg.
Men kanskje, jeg ikke kan bestemme dette, alt er her for meg. Det gir meg noe, som det lar meg tro at jeg bestemmer. Men egentlig så bestemmes alt for meg. Jeg er en brikke i et stort spill. Et spill om livet. Et liv lages.
Jeg blir til uten at jeg vet hvordan. Noen tenker for meg, over mitt hode, for mitt hode, for min kropp, for meg. Jeg tenker ikke. Jeg bare er.
Jeg er ei lite vesen i en kropp. Jeg vokser, blir større. Jeg vet det ikke, men lærer alikevel. Lærer å kjenne verden, innenfra. Jeg har sanser, de bare kommer. Jeg vet ikke hvordan jeg får de til å sanse, de bare gjør det. Jeg kjenner igjen ting, hvordan vet jeg heller ikke. Men det gjør noe med meg, jeg reagerer. Men vet enda ikke hvorfor. Selv om andre vet det. Det er noe som vil komme, sier de. Når da?
Det kommer uten at jeg merker det. Plutselig bare er det der. Dette stedet hjelper meg til å reagere. Det gir meg så mye, at livet mitt avhenger av det. Uten dette stedet hadde ikke jeg blitt meg, ingen hadde blitt seg selv uten dette stedet. Dette stedet er bare til utlån en viss periode. Når den perioden er over, kan vi aldri, aldri komme tilbake!
Men det vet ikke jeg. Det eneste jeg tenker på er å drikke, tisse, sparke og sutte. Det vet nemlig moren min. Hun har sett meg, tyvtittet. Hun har trengt seg inn med et apparat til mitt sted, og sett meg i mitt eget. Sett meg gjøre ting jeg ikke vet jeg har gjort selv.
Det er visst noe alle gjør det der, trenger seg innpå stedet til sine små. De mener det visst godt, men jeg tror ikke jeg ville likt det, hvis jeg husket det!
Tja...hehe, hva skal man kalle denne?!
PÅL
Jeg er 6 år, og skal på besøk til deg, bestekameraten min. Du heter Pål og er 17 år, og du har kreft i skjellettet. Du er min bestekamerat fordi du er så snill, du leker med meg, ser på Barne-tv sammen med meg og lager eggedosis til meg.
Du har amputert det ene beinet, fra kneet og ned. Derfor må du gå på krykker, du er verdens flinkeste til å gå på krykker. Du kan trikse som bare det, du løfter deg opp, trekker bena opp til kroppen og går bortover på bare krykkene. Det skal jeg også lære meg en gang!
Huset du bor i er rett ved siden av mitt. Jeg må gå forbi huskestativet, gjennom hekken som skiller hagene våre og som har gule blomster på sommeren, over den fine, grønne plenen deres og hoppe over et blomsterbedd før jeg kommer til den hvitmalte murtrappa med jerngelender. Du bor i et grått hus, med blåe vinduskarmer og ytterdør. Jeg pleier alltid å løpe, da går det mye fortere. Hver gang jeg kommer til deg, så går jeg bare rett inn.
Du har seng i stua, for du er som regel veldig sliten. Jeg pleier å få ligge oppi sengen i stua, ved siden av deg, når vi ser på Barne-tv. Og noen ganger, når du ikke er så sliten, pleier du å lage eggedosis til oss. Det er det beste jeg vet om.
Du har en mamma, en pappa og en lillesøster, de heter Gunn, Helge og Lene.
Lene er 15 år, og er kjempekul. Hun spiller håndball og har permanent.
Noen ganger sier du til meg at kanskje jeg må gå hjem snart, for nå er Barne-tv ferdig og du må slappe litt av, men at jeg gjerne kan komme igjen imorgen.
Idag når jeg kommer til deg så ligger du ikke i stua. Men jeg hører trommespill i kjelleren. Det er nok deg, for du har et eget rom nede med bare instrumenter. Du har trommer, gitarer og andre spennende ting, spesielt en myntautomat. En sånn som man bare spiller med kronestykker på, der man kan se alle pengene gjennom glasset, og det er om å gjøre å dytte kronestykket akkurat ditt man skal. Men man kan ikke vinne på denne automaten, for den kan nemlig åpnes, så man kan bruke pengene om og om igjen. Jeg vet at det ikke er lov til å ta med seg noen hjem.
Her nede i kjelleren lukter det strenger, skinn og metall. Du pleier å spille for meg, det liker jeg godt, og jeg kan høre på i timesvis. Hvertfall så lenge du orker.
Du pleier som regel å spille Marius Müller, det er idolet ditt. Du har til og med fått møte Marius Müller, det snakker du ofte om.
Hvis jeg spør pent, så får jeg også lov til å spille. Du lærer meg masse forskjellig, men det er ikke bestandig så lett å huske alt. Det beste er når vi spilller trommer, jeg sitter på fanget ditt også holder vi stikkene sammen. Da ler vi begge to fordi vi er så flinke. Du har lært meg å spille gitar også, med plekter. Jeg får det til gitaren er bare litt for stor for meg. Når gitaren blir passelig til meg, så håper jeg at vi skal starte band sammen. Du skal spille og jeg skal synge. Vi skal bli like flinke som Marius Müller.
Og idag spiller du for meg, kjempelenge, så lenge at jeg helt glemmer Barne-tv. Jeg tror du drømmer deg bort, og tenker på når vi skal starte band.
Kanskje du prøver å finne på et navn til bandet.
Jeg skulle ønske at du og jeg kunne være bestevenner for resten av livet. Men jeg merker noen ganger at du ikke er som du pleier. Da pleier jeg å gi deg en kos og smile til deg, kanskje synge en liten sang, sånn at du ikke skal være lei deg mer.
For det går jo alltid bra til slutt.
Mamma har tatt et bilde av oss. Du har parykken på, en med lang hockey-nakke og pigg på toppen. Du er ganske tøff med den på, men jeg liker deg best uten.
Helt skallet.
Novelle!
TIL DØDEN DERE SKILLER...
- Oi, jøss! Det var et sjeldent menneske å se.
Trærne tetter seg rundt meg, skyene faller, gresset vokser oppover benene. Ånei, dårlig planlagt. Selvfølgelig måtte vi møtes nå. Han ser helt lik ut, bare enda gråere i håret og det er nesten som han har blitt litt mindre. Men han kjente meg igjen. Det ser faktisk ut som han er glad for å se meg.
- Ehe, ja... Skulle bare, ehh, gikk bare, hmmm....
- Haha, har du mistet tungen? Hva skulle du? Hilse på Mariann?
Fugler letter fra et tre nær oss, en hund bjeffer hardt langt borte et sted. Hva er det han driver med egentlig? Jeg får jo ikke snakke ferdig, det er så typisk han! Hvorfor er smilet hans så overdrevent stort? Han ser grå ut, men ikke bare fordi han har grå frakk og hatt.
- Mmm....jeg har nettopp kommet tilbake og tenkte at...
- Jasså! Når kom du?
Øyene mine flakker, de faller på en nygravd grav, huden nupper seg, en kaldt vind løper over kroppen. Skuespill. Fra hans side eller min? Vi kjenner ikke hverandre lenger. Det har gått så lang tid siden sist vi møttes, at man skulle tro det var i et forrige liv.
- Igår. Følte for å gå en tur å se på alle forandringene. Er så mange år siden sist. Det skjedde vel endel forandringer her i byen etter at jeg dro?
Han kikker bort, jeg ser noe som flyr over ansiktet hans. Kjenner han den vinden jeg kjente istad? Han har nye sko, tror jeg. De passer ikke til resten av klærne, altfor rene. Kroppen hans har blitt eldre, nedsunket, grå.
- Joda, tida har gått, og ting har skjedd.
Jeg nærmer meg, han trekker seg unna. Jeg får solen i øyene og må trekke meg tilbake igjen. Det er nok like greit, orker egentlig ikke tanken på å være nær han, enda. Eller noen gang igjen.
- Hvor ligger hun?
Et løvblad virvler opp mellom oss. Vinden blander inn kalde gufs i den varmende sola.Tragisk at vi skal møtes på en kirkegård etter så mange år. Tragisk at dette måtte hende for at vi skulle tørre å se hverandre i øynene igjen.
- Hun ligger på toppen. Så hun kan skue utover jordene, du husker vel at hun elsker å ri tur på jordene her ute?
- Selvfølgelig!
En ambulanse kjører forbi med fulle sirener. Solen forsvinner bak en sky. Nå er det bare den kalde vinden igjen. Trodde han virkelig at jeg hadde glemt det? Mariann på Bastian i full gallopp over jordet, og jeg.....
- Skal jeg være med deg opp eller? Eller kanskje du heller vil være alene, det er jo lenge siden sist for dere også.
- Ja, men du kan gjerne vise meg vei.
Hvorfor sa jeg det? Et barn gråter noen meter borte, en mor hysjer. Bakken er bratt opp dit. Jeg kan se at solen skinner der nå, men det er akkurat som at vi ikke kommer til å rekke det. Her går vi, gjennom en allè av gravstøtter. Kroppene våre er i utakt, det blir ingen rytme av fottrykkene våre, bare støy. Vi forstyrrer noen. Vinden blåser håret mitt bakover, kanskje den prøver å overbevise meg om å gå andre veien. Bort fra Mariann, på toppen.
- Ehh...beklager at jeg ikke kom i begravelsen. Fikk ikke fly før.
- Du er jo her nå. Er du ikke?
Man kan se langt fra denne toppen, jeg kan se at hele byen har grodd. Et yr av mennesker, sykler og biler. Jeg kan høre summingen som aldri går bort. En maurtue. Med bare èn dronning. Ja, nå er jeg her, men nå er halve livet, så godt som, over.
- Jo. Nå, men ikke da. Jeg har visst gått glipp av endel.
- Men det ser da ut som det har gått bra med deg? Du er fortsatt like vakker.
Solen er vakker idag. Den sender flotte farger over landskapet, bortenfor her hvor vi står. Hvordan våger han? Jeg var aldri den vakre av oss. Jeg ser henne for meg, hun var alltid vakker. Ikke bare når hun fôr over jordene som en varm vind.
- Takk!
Vinden har sluttet å blåse og etterlater seg en stillhet. Det er unaturlig. Nå er det bare oss, ingen vind som viser vei eller misleder. Jeg tror det er hennes navn jeg kan skimte øverst på andre rekken. Mariann Villem, dypt savnet.
- Der er hun!
Jeg vil ha vinger, fly herfra, bli usynlig. Det eneste jeg klarer å høre er summingen fra maurtuen uten dronning. Det gjør fortsatt vondt å se at hun bærer min kjærestes etternavn. Til døden oss skiller.
Sakprosa!
En jente
Stor jente
Liten jente
Tanker
Store tanker
Små tanker
Tanker
Ødelegge
Tanker
Jentas tanker
Tankene
Ødelegger jenta
Snill jente
Fin jente
Go’ jente – med ødeleggende tanker!
Hun er skjønn, skjønnere enn noen sommerdag, skjønnere enn et barn som fletter blomsterkrans. Hun er 15 år og vakker, mer vakker enn dagen er lang, mer vakker enn fargene i skogen om høsten. Hun er god, mot alle, mot venner og bekjente, selv om hun bare er 15 år.
Jeg kan si ”bare” 15 år, men det er ikke bare, bare. 15 år er snart voksent. Hun er snart voksen, hun skjønne. Men hun vil ikke det. Vil ikke la årene gå. Hun er usikker, redd. Ikke for hva som vil komme, men om hun noen gang orker å komme dit. Hun vil slippe!
Slippe, slippe alt som er. Men hvorfor slippe det som er uten at man vet hva det er??
Sommerkvelder, båtturer med venner, andre venner, flere venner, nye venner, blomster om våren, snøballer om vinteren, fargene om høsten, leking om sommeren, gutter, flørt, fest, stearinlys, kakao, pepperkaker, bursdag, ferier, syden, familie, godteri, kino, drømmer, dagdrømmer, nattdrømmer, håp, mål, mål i livet, mål på skole, mål med venner, mål på trening, musikk, dans, sang, syng så høyt du kan, trall, smil, smil fra deg, smil til deg – bare til deg, kjærlighet, kjærlighet fra familie, kjærlighet fra venner, kjærlighet fra deg, kjærlighet fra gutter, nye gutter, gamle gutter, rare gutter, snille gutter, ros, gi ros, få ros, leke, spille, leke i snøen, leke i vannet, leke med andre, sove, sove hjemme, sove lenge, sove borte, sove sammen, våkne, våkne sammen.................
Hun vil ikke, klarer ikke innse hva som er gleden. Alt går imot og sliter på et ungt sinn.15 år og sliten. Hva er 15 år? Hva er 6 mnd?
6 mnd av et helt liv, 30 ganger har en 15 åring gått igjennom 6 mnd.
Ting vil gå over, kanskje ikke om en 6 mnd, men om to 6 mnd. Det vet jeg, jeg har nemlig levd fjorten 6 mnd mer enn deg. Selv ikke det trenger ha en stor betydning!
15 år – venting, 16 år – begynner å bli eldre, kan kjøre bil med noen, 17 år – venting, 18 år – morro, drikke, bil, 19 – venting, 20 år – mer morro, byen, skoler, 21 år – mer morro, skole, venner, 22 år – mer morro, fler venner, velge skole, bil, bo alene, valgfriheter + + +
Hva skal man si, om ting man egentlig ikke vet noe om? Det blir fint, det blir bra, det blir gøy, DU BLIR DET DU VIL. Ta ting i dine hender, gjør det beste ut av det, ikke la deg falle, stå på, vær den tøffeste du kjenner, overrask deg selv... men hva hjelper det? Hvis man ikke er klar for det?
Sakprosa!
KUNSTEN ELLER ØYEBLIKKET?
Kunsten
er
å finne øyeblikket.
Øyeblikket
som sier noe,
kanskje om livet.
Øyeblikket
som viser vei
og
veien til øyeblikket,
er kunst.
Kunsten kan vise hva,
veien til hva,
gjennom øyeblikkket.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)