Novelle!

TIL DØDEN DERE SKILLER...

- Oi, jøss! Det var et sjeldent menneske å se.

Trærne tetter seg rundt meg, skyene faller, gresset vokser oppover benene. Ånei, dårlig planlagt. Selvfølgelig måtte vi møtes nå. Han ser helt lik ut, bare enda gråere i håret og det er nesten som han har blitt litt mindre. Men han kjente meg igjen. Det ser faktisk ut som han er glad for å se meg.

- Ehe, ja... Skulle bare, ehh, gikk bare, hmmm....

- Haha, har du mistet tungen? Hva skulle du? Hilse på Mariann?

Fugler letter fra et tre nær oss, en hund bjeffer hardt langt borte et sted. Hva er det han driver med egentlig? Jeg får jo ikke snakke ferdig, det er så typisk han! Hvorfor er smilet hans så overdrevent stort? Han ser grå ut, men ikke bare fordi han har grå frakk og hatt.

- Mmm....jeg har nettopp kommet tilbake og tenkte at...

- Jasså! Når kom du?

Øyene mine flakker, de faller på en nygravd grav, huden nupper seg, en kaldt vind løper over kroppen. Skuespill. Fra hans side eller min? Vi kjenner ikke hverandre lenger. Det har gått så lang tid siden sist vi møttes, at man skulle tro det var i et forrige liv.

- Igår. Følte for å gå en tur å se på alle forandringene. Er så mange år siden sist. Det skjedde vel endel forandringer her i byen etter at jeg dro?

Han kikker bort, jeg ser noe som flyr over ansiktet hans. Kjenner han den vinden jeg kjente istad? Han har nye sko, tror jeg. De passer ikke til resten av klærne, altfor rene. Kroppen hans har blitt eldre, nedsunket, grå.

- Joda, tida har gått, og ting har skjedd.

Jeg nærmer meg, han trekker seg unna. Jeg får solen i øyene og må trekke meg tilbake igjen. Det er nok like greit, orker egentlig ikke tanken på å være nær han, enda. Eller noen gang igjen.

- Hvor ligger hun?

Et løvblad virvler opp mellom oss. Vinden blander inn kalde gufs i den varmende sola.Tragisk at vi skal møtes på en kirkegård etter så mange år. Tragisk at dette måtte hende for at vi skulle tørre å se hverandre i øynene igjen.

- Hun ligger på toppen. Så hun kan skue utover jordene, du husker vel at hun elsker å ri tur på jordene her ute?

- Selvfølgelig!

En ambulanse kjører forbi med fulle sirener. Solen forsvinner bak en sky. Nå er det bare den kalde vinden igjen. Trodde han virkelig at jeg hadde glemt det? Mariann på Bastian i full gallopp over jordet, og jeg.....

- Skal jeg være med deg opp eller? Eller kanskje du heller vil være alene, det er jo lenge siden sist for dere også.

- Ja, men du kan gjerne vise meg vei.

Hvorfor sa jeg det? Et barn gråter noen meter borte, en mor hysjer. Bakken er bratt opp dit. Jeg kan se at solen skinner der nå, men det er akkurat som at vi ikke kommer til å rekke det. Her går vi, gjennom en allè av gravstøtter. Kroppene våre er i utakt, det blir ingen rytme av fottrykkene våre, bare støy. Vi forstyrrer noen. Vinden blåser håret mitt bakover, kanskje den prøver å overbevise meg om å gå andre veien. Bort fra Mariann, på toppen.

- Ehh...beklager at jeg ikke kom i begravelsen. Fikk ikke fly før.

- Du er jo her nå. Er du ikke?

Man kan se langt fra denne toppen, jeg kan se at hele byen har grodd. Et yr av mennesker, sykler og biler. Jeg kan høre summingen som aldri går bort. En maurtue. Med bare èn dronning. Ja, nå er jeg her, men nå er halve livet, så godt som, over.

- Jo. Nå, men ikke da. Jeg har visst gått glipp av endel.

- Men det ser da ut som det har gått bra med deg? Du er fortsatt like vakker.

Solen er vakker idag. Den sender flotte farger over landskapet, bortenfor her hvor vi står. Hvordan våger han? Jeg var aldri den vakre av oss. Jeg ser henne for meg, hun var alltid vakker. Ikke bare når hun fôr over jordene som en varm vind.

- Takk!

Vinden har sluttet å blåse og etterlater seg en stillhet. Det er unaturlig. Nå er det bare oss, ingen vind som viser vei eller misleder. Jeg tror det er hennes navn jeg kan skimte øverst på andre rekken. Mariann Villem, dypt savnet.

- Der er hun!

Jeg vil ha vinger, fly herfra, bli usynlig. Det eneste jeg klarer å høre er summingen fra maurtuen uten dronning. Det gjør fortsatt vondt å se at hun bærer min kjærestes etternavn. Til døden oss skiller.